Gamle synder?

Jeg er ikke vant med å høre at jeg er pen. Jeg er ikke vant med å få komplimenter. Jeg er ikke jenta gutta ser spesielt mye på. Jeg er bare en av mange. En av mange som går med en tom følelse inni seg. Jeg er der igjen. Alt jeg vil ha er en som kan se på meg med klare øyne og randomly si at "Så fin du er." Eller noe slikt... En som ikke er full når han sier det. For det er først da jeg får høre det. Fra gutter som har drukket. Først da er jeg pen nok. Er det for mye å ønske seg en å dele senga med? En å holde hånda til når jeg går og trør i byen? En a chille med? En som vet å ta vare på meg og verdsette meg? Er jeg kravstor og utålmodig? Jeg synes ikke det.. Hvorfor må akkurat jeg være "en i mengden" ? Er jeg rett og slett ikke bra nok? 

Jeg har vært her før. I denne tilstanden. Tomt blikk, lengtende. Hater alle som viser kjærlighet offentlig. Hater kjærlighetsfilmer. Hater at jeg ikke er god nok. Hater meg selv. Klarer ikke å fokusere. Ikke på skole, ikke på jobb, ikke på pengebruk eller vektkontroll.. Ingenting. Jeg vil bare sitte meg i et mørkt rom og forsvinne. Være borte i noen dager. Ikke eksistere. Sette livet på pause hvis dere skjønner. Jeg vet hva som kommer som neste steg. Jeg er i ferd med å gå inn i depresjon igjen. Er det rart? Selvtilliten min synker for hvert minutt som går. Jeg liker ikke å være her. Det nytter ikke å være med venner eller noe. Når kvelden kommer og jeg blir alene, og de mørke fæle tankene kommer... Det å vite at jeg ikke er noens spesielle... Det gjør vondt. Fysisk og psykisk vondt. Den fysiske smerten kan jeg leve med, men den psykiske... Den spiser meg opp innenfra. Begynner som en liten sort flekk som brer seg og bare sluker alt det kommer over som et sort hull. Jeg mister matlysten, jeg gjør ting jeg angrer på, jeg innelukker meg selv. Jeg blir et tomt skall. Et vandrende sort hull. Jeg er ikke der enda, men jeg vet det kommer. Det har allerede begynt. 

Jeg burde kanskje søke hjelp. Men jeg klarer ikke. Jeg er redd. Redd for å bli dømt. Jeg vet det er teit å da legge det ut på nett, men likevel... Jeg vil ikke snakke med noen. Jeg vil fortelle uten å se et ansikts reaksjoner. Jeg har gjort ting jeg angrer på... Men året har gått bra så langt. Jeg har ETT nyttårsforsett. Å ha et skadefritt år. Jeg har klart det til nå, men hvor lenge jeg klarer meg uten, det vet jeg ikke. det blir min escape fra virkeligheten. Jeg er avhengig. Enkelte er avhengige av røyk, sjokolade, alkohol... Jeg av noe som vises på utsiden. Noe som setter evige arr for alle til å se dem. Jeg hater meg selv for det, og er redd for å få sammenbrudd uten å ha noe i nærheten. Noe som kan hjelpe meg til å fokusere... Jeg er redd for meg selv...  

Det føltes godt å få det ut... Takk bloggen... 

- L

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits