I'm not ready yet

Eneste måten for meg å få det ut på, er å skrive. Stenge ute virkeligheten. Jeg klarer den ikke. Jeg er sikker på at om jeg åpner meg, og prøver å, ja, jeg vet ikke, omfavne? verdenen rundt meg, så vil jeg bryte sammen. Jeg hater å føle meg så svak. Så redd, og liten. Må ta pauser når jeg skriver for ikke å bare briste, men får forhåpentligvis gitt livstegn fra meg før dagen er omme. Men det er tungt. Jeg får ikke til å snakke eller tenke på den harde virkeligheten i livet mitt. Det går bare ikke. Jeg har forsåvidt også lagt merke til enkelte endringer som han skjedd med MEG i forhold til et år tilbake.

Jeg tar lettere til tårene. (Jeg kan begynne å grine av ingenting.)
Jeg har søvnproblemer.
Jeg har enkelte problemer med å få i meg mat.(sjeldent rolig frokost, lite middag, ingen kveldsmat)
Jeg har helt utrolig kort lunte, og blir mye fortere hisset opp.
Jeg har en umiskjennelig trang til å diktere andre.
Tempramentet mitt og humørsvigningene mine har voldsomme og krappe vendinger.

Dette er bare noen få av tingene, som jeg kommer på i farta. Og det eneste som jeg vet om for å få slikt til å gå over, er enten distrahering eller musikk.(+ en ting til, men det er noe jeg er dømt til å leve uten...) Kanskje derfor jeg tilbringer så mye tid på nett? Kanskje derfor jeg ikke klarer å jobbe med lekser eller annet husarbeid? Fordi da begynner jeg å tenke på det rundt meg. Og jeg liker ikke gråte forran folk. En venn eller en anonym går sånn passe fint, men familien? NO WAY! Jeg er oppdratt til å være sterk, og da skal de jammen meg få se. Ikke en eneste tåre!  Ikke f*en!

Men musikken redder meg. Bokstavelig talt! Musikk kan ikke bare si: "Nei, nå forlater jeg deg." Det er ikke slik den fungerer, og takk og pris for det! Musikk og sjokolade, det eneste som virkelig kan stoles på for evig og alltid. Sorry alle, men det er sånn. Selv om det kanskje ikke er med vilje, så vil enhver venn såre deg gjennom livets løp Stort eller lite. Det kommer til å skje. Fysisk eller psykisk harme. Det bare er sånn. Mennesket er dømt til å føle denne uhumane sorgen, smerten og tomheten. En gang i livet. Og slipper man unna, ja da er man utrolig heldig!

Jeg bærer på denne tyngden. Og jeg sliter. Snart vil jeg ikke lenger klare å holde meg oppreist. Sekken er full, og den drar meg ned. Ned til Satans herlige varme. Ned til en barmhjertig død. Okei, nå høres jeg ut som en psykopat, men jeg må bare få ut det som kommer. Klarer ikke snakke om det, så det må ut en annen vei. Det samler seg som en stor klump i brystet mitt, en kvelende stor klump. En jeg ikke klarer å bære på lengre.

Åh herre. Nå kom favorittsangen min på, så her kommer tårene. Men til de som leser, jeg sliter. Klarer ikke mer. En død virker mer fristende enn denne smerten jeg bærer på. For det er smerte det er. Virkelig smerte. Jeg vil bare sette meg ned og skrike den ut. Få vekk denne voksende klumpen av missery. Takk for alle ord og støtte. De hjelper, selv om det ikke virker sånn. Herrefred så glad jeg er for at jeg har en måte å få dette ut på.

MÅ HØRES : Apocalyptica ? Faraway My favourite song though all of my sorrows and joys ♥


Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits