Ute av kontroll og i kaotisk ubalanse

Jeg sliter. Psykisk. Jeg vet det. Jeg er ødelagt. Har gjort flere ærlige forsøk på å finne min feil, hva jeg gjør galt osv, men topplokket nekter å samarbeide. Jeg trenger hjelp. Begynte med å stikke innom helsesøstra på skolen der jeg går, tirsdag sist uke. Men det begynner jo å bli noen dager siden... Vært nær ved å bare briste flere zillioner ganger både før og etter det. OG føler jeg trenger å få tømt meg skikkelig. Få hjelp. Som noen av dere vet, så er foreldrene mine skillt, og nå har jeg startet på en ny periodeplan. Funnet ut at det beste for meg er å ha to uker her og to uker der. Men jeg vil flytte ut. Slippe å ta hensyn til "Hvor skal jeg i dag? Hvilken buss kan jeg ta? Når kan jeg stå opp nå?"  Jeg vil ikke mer. Jeg vil ikke høre om hun nye, eller skillsmissen, eller måtte ta hensyn til hvor søstra mi er, eller hvilke turnuser hun nyes barn har! Fy f*en altså! JEG VIL IKKE HØRE OM NÅR HUN HAR SINE SÅNN AT DE KAN FÅ TO UKER SAMMEN! SPAR MEG!

Hadde nettopp et nervøst kinda sammenbrudd. Rask puls, tårer, rastløshet, klump i halsen, og den evige trangen til å dø. Jeg gjørde noe dumt i dag. Trenger ikke gå inn på det. Men jeg har ikke kontroll over meg selv lengre. Jeg er bare... Død inni meg og har hverken kontroll over følelser eller reaksjoner. Det bare skjer. Føler jeg syter og er dum. Føler folk blir lei av all sippinga mi. Men er det rart jeg blir med nedfor av å høre på dag inn og dag ut med kjærlighetsfølelserklisserier? TRE av mine nærmeste venner har det vist supert for tiden, selvsagt har det ringvirkninger på meg! De går opp og jeg går ned. Er jeg dømt til evig fortapelse etter at jeg konverterte?

Skolen er et slit. Jeg gjør mitt beste og prøver å holde motet oppe, men det er ikke så lett siden jeg sliter med depresjoner og det er mørkt ute hele j*vla dagen! Og nå kommer jeg til å få hovne øyne i morgen, når jeg skal på kino med hele gjenget. Hurra. x_x

Gidder rett og slett ikke skrive mer.


2 kommentarer

21.nov.2010 kl.03:50

Hei!

Jeg ville bare si til deg at du ikke er alene om å være så nedfor som du er nå. Det er mange som er det, uten at de faktisk gir utrykk for det. Feks de tre venninnene dine som du tror har det helt supert... hvordan kan du egentlig vite det? Bare fra det de sier? Mange sier bare det som er positivt, kanskje for å skjule hvor dårlig de egentlig har det... TRO meg du er ikke alene om å ha det slik du har det, og jeg er helt sikker på at dine dager vil se lyspunkt. Det tar bare tid, kanskje det ser utolig mørkt ut, men det vil tilslutt gå seg til. Heter det ikke "det er i motbakke det går oppover"? I følge det du skriver så virker ikke livet ditt så utrolig lett.. men har du faktisk delt dette med noen av vennene dine? Det kan hende du føler at du syter forgjeves, og at alle synes dette, men kanskje du bare burde åpne deg mer. Det hjelper og snakke om ting med venner. Jeg er 110% sikker på at de vil forstå hvordan du har det. Det er det venner er til for. Jeg personlig skjønner det du føler om det der kjæresteklisset over alt. Har vært nedenfor selv i lang tid, og til tider klikka det for meg, når det var kjærlighet over alt. På tvn, i musikkvideoer, sanger på radioen osv. Men merk deg dette: det kommer til å gå bedre. Ikke med en gang. Har man nådd bunnen så kan det jo ikke bli værre. Noen tips er å begynne å gjøre ting som du liker. Ikke tenk på hva andre mener. Liker du å feste, da drar du på fest! Liker du å tegne så tegn! Liker du å fly så fly! Shønner du hva jeg mener? Lev livet mens du har det. Var bare dette jeg ønsket å fortelle deg. Du er IKKE alene med å ha det slik.

Venlig hilsen en som føler med deg ;)

Mailen

21.nov.2010 kl.21:22

Line, stå på! :D Du klarer å komme gjennom dette! Du har venner og familie som er glad i deg, bare husk på det! Livet følger med seg mange vanskeligheter men samtidig mange gleder, skilsmisser er vanskelig,men stå på!! <3

Skriv en ny kommentar

hits