Living dead.

Aner ikke hvordan jeg skal beskrive det, men det er som om jeg virkelig er levede død. Altså, jeg føler meg så tom innvendig. Ødelagt. Ruinert. Det er noe som mangler. Men jeg finner ikke feilen. Jeg er som et "Finn-feilen-spill", uten en synlig feil. Man må bare lukke øynene og peke et sted, for så å finne ut at det var feil. Det er som om det er et stort hull der det skulle vært et hjerte. Eller kanskje det er der, bare ikke jeg, eller noen andre, som finner veien dit. For jeg lever jo. Blodet pumper gjennom årene mine, det er ikke det. Jeg bare føler meg så tom. Det er bare et tomt skall dere ser. Og hver gang noen spør meg "Hvordan har du det? / Hvordan går det med deg?" Så vet jeg ikke hva jeg skal si... Jeg har svart både ja, nei og vet ikke, men jeg vet ikke hvordan jeg skal begrunne det... Med ja-et følger alltid et smil, men liksom... Det er bare en maske du ser.

Vurderer å gå til skolepsykiatrikeren. Jeg innrømmer gjerne for meg selv at jeg har et problem, jeg bare vet ikke hva det er... Vet jo at det er en del der ute som bryr seg og er glad i meg og greier, men det gir liksom ingen langvarig tilfredsstillelse... Det føles bra i en dag eller to, men så når jeg som oftest er alene, så bare BOOM. Så er tomheten der igjen...

Men det var jo ikke dette jeg hadde tenkt å skrive om her... Jeg skulle beklage at jeg ikke blogger så mye. Men jeg har det litt tungt, og har lagt kjærligheten for hat. Klarer derfor ikke skrive så ofte, og blir avbrutt i et innlegg, så glemmer jeg det helt av.



Men jeg skal ikke gi opp helt enda... Jeg skal finne feilen min, og reparere den. Om jeg da feiler, så vet jeg ikke mer. Om jeg ikke kan reparere meg selv, hvem kan?

For so long,


Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits