Bitch mode: ON

Jeg har blitt agressiv. Har blitt så vant med at folk angriper meg for valgene jeg gjør og har gjort så jeg er konstant i forsvarsmodus. Det tar på og jeg blir så fra meg for jeg får ikke gjort noe. Alt jeg kan gjøre er å forsvare meg og å vente. Jeg hater dette. Og ikke nok med det begynner jeg å få kalde føtter ang det å flytte. Det er skummelt og jeg vil ikke. Og når alt er så usikkert... Jeg vil bare sette meg i et hjørne og gråte til han kan komme hjem og holde rundt meg. Jeg vil ikke dra nordover... Vil ikke se han der han er... Vil ikke... Tør ikke... Jeg vet ikke hvordan jeg kommer til å reagere. Jeg er redd for meg selv. 

- L

Du vil ikke leve i en film.

I det siste har jeg hatt det ganske tøft egentlig. Tøft i form av hardt og vanskelig. Noe av det jeg har opplevd og fått høre, kunne vært som tatt rett ut av en actionfilm. Jeg har ikke sovet skikkelig på en uke nå. Og det var værre i natt. Kaotiske fæle drømmer, hvor jeg våkner flere gang i timen. Noe av årsaken er at jeg sover alene. Jeg hater å sove alene. Spesielt i dobbeltseng. Spesielt etter å ha sovet utrolig godt sammen med noen. Noen som betyr veldig mye for meg. Noen jeg savner nå helt sinnsykt. Jeg våknet i natt i fem-tiden og strakte ut hånda etter han, men det var ingen der. Slapp av han er ikke død eller noe sånt, han er bare ikke der med meg, i senga mi. Resten av grunnen er nettopp den, han er ikke der. Jeg har grått i søvne flere netter på rad. Våkner til sminke og våte tåreflekker på puta. Herregud som jeg savner han. Og får ikke snakket med han igjen før torsdagskveld... Unner ingen å ha det slik... Unner ingen å leve i uvitenhet om hva som skjer med sine nære.

Kom hjem til meg :( <3  

 

- L

Bil...?

aokei, jeg har lyst på bil. 

Joda, jeg har bil, men jeg vil ha en "ny". Bilen min lekker og det er alt for dyrt for meg å få det fikset. Ikke har jeg servo på den heller. :( Jeg likte bilen min... Helt til alt ble ødelagt -.- Jeg finner jo stadig nye biler jeg kunne tenke meg på finn, men de er så dyyyyreeeee! som f.eks forelsket jeg meg nylig i en bmw... den skal han ha 50 000,- for... Jeg har ikke de penga, og tror ikke det er såååå lurt og begynne studentlivet med masse lån... Jeg fant jo selvfølgelig et par andre og.... men de er bare bittelitt billigere... :( hater å ha mistet friheten min... hater det. 

- L

Gamle synder?

Jeg er ikke vant med å høre at jeg er pen. Jeg er ikke vant med å få komplimenter. Jeg er ikke jenta gutta ser spesielt mye på. Jeg er bare en av mange. En av mange som går med en tom følelse inni seg. Jeg er der igjen. Alt jeg vil ha er en som kan se på meg med klare øyne og randomly si at "Så fin du er." Eller noe slikt... En som ikke er full når han sier det. For det er først da jeg får høre det. Fra gutter som har drukket. Først da er jeg pen nok. Er det for mye å ønske seg en å dele senga med? En å holde hånda til når jeg går og trør i byen? En a chille med? En som vet å ta vare på meg og verdsette meg? Er jeg kravstor og utålmodig? Jeg synes ikke det.. Hvorfor må akkurat jeg være "en i mengden" ? Er jeg rett og slett ikke bra nok? 

Jeg har vært her før. I denne tilstanden. Tomt blikk, lengtende. Hater alle som viser kjærlighet offentlig. Hater kjærlighetsfilmer. Hater at jeg ikke er god nok. Hater meg selv. Klarer ikke å fokusere. Ikke på skole, ikke på jobb, ikke på pengebruk eller vektkontroll.. Ingenting. Jeg vil bare sitte meg i et mørkt rom og forsvinne. Være borte i noen dager. Ikke eksistere. Sette livet på pause hvis dere skjønner. Jeg vet hva som kommer som neste steg. Jeg er i ferd med å gå inn i depresjon igjen. Er det rart? Selvtilliten min synker for hvert minutt som går. Jeg liker ikke å være her. Det nytter ikke å være med venner eller noe. Når kvelden kommer og jeg blir alene, og de mørke fæle tankene kommer... Det å vite at jeg ikke er noens spesielle... Det gjør vondt. Fysisk og psykisk vondt. Den fysiske smerten kan jeg leve med, men den psykiske... Den spiser meg opp innenfra. Begynner som en liten sort flekk som brer seg og bare sluker alt det kommer over som et sort hull. Jeg mister matlysten, jeg gjør ting jeg angrer på, jeg innelukker meg selv. Jeg blir et tomt skall. Et vandrende sort hull. Jeg er ikke der enda, men jeg vet det kommer. Det har allerede begynt. 

Jeg burde kanskje søke hjelp. Men jeg klarer ikke. Jeg er redd. Redd for å bli dømt. Jeg vet det er teit å da legge det ut på nett, men likevel... Jeg vil ikke snakke med noen. Jeg vil fortelle uten å se et ansikts reaksjoner. Jeg har gjort ting jeg angrer på... Men året har gått bra så langt. Jeg har ETT nyttårsforsett. Å ha et skadefritt år. Jeg har klart det til nå, men hvor lenge jeg klarer meg uten, det vet jeg ikke. det blir min escape fra virkeligheten. Jeg er avhengig. Enkelte er avhengige av røyk, sjokolade, alkohol... Jeg av noe som vises på utsiden. Noe som setter evige arr for alle til å se dem. Jeg hater meg selv for det, og er redd for å få sammenbrudd uten å ha noe i nærheten. Noe som kan hjelpe meg til å fokusere... Jeg er redd for meg selv...  

Det føltes godt å få det ut... Takk bloggen... 

- L

Tilbake til gamle vaner

Lenge siden nå... 

Jeg har mye å tenke på. Mye som plager meg. Jeg er fremdeles ganske nedbrutt, og i stedet for å klare å reise meg fra støvet faller jeg tilbake. Jeg klarer bare ikke å komme meg opp denne gangen. Og med tårene kom angsten og gamle vaner tilbake. De fleste vet vel at jeg har gjort ting mot meg selv som jeg angrer på. Det er ikke i alvorlig grad, men jeg har tatt opp denne vanen igjen. Ingenting å være stolt over, jeg trenger bare å få ting ut. I skrivende øyeblikk ser jeg virkelig ikke lyset i enden av tunnellen... Alt er bare sort og mørkt og depressivt. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg heller. Jeg har ikke bil mer, så friheten har jeg mistet. Jeg har forstyrret tankegang og får ikke til å handle eller tenke rett. Tror jeg holder på å bli gal. Det kan ikke være normalt å ha det slik jeg har det nå. Å ha de tankene. Å være slik. Jeg eier ikke selvtillit mer. Alt bare forsvant med vinden og for å fylle opp tomrommet etter det, noe som ikke var så stort i utgangspunktet, så gråter jeg. I det siste har det blitt så ille at jeg gråter hver dag. Det er bare en ting jeg vil, men det kommer ikke til å skje, så det sluttet jeg å håpe på for lenge siden.

Ting surrer oppe i hodet mitt. Mørke ting. Mørke tanker. Og tanker som "Enn om..." "Hva hvis..." "Ville det vært annerledesom... ?" Jeg er rett og slett ødelagt. Det er den beste måten jeg kan forklare på... 

- L - 

Tja... Hva skal man si?

Har mistet litt bloggelyst i det siste. Livet mitt er bare ikke så interessant at jeg trenger å ha en hel blogg om det. Jeg er bare meg, en helt vanlig person. Har problemer som alle andre, har oppturer og nedturer. Akkurat nå er jeg vel idt i en ond sirkel kanskje. Eller en ond loop, eller noe slikt. Har ÉN person som får meg til å glemme alt og lar meg være meg selv. Ellers synes jeg bare jeg er depressiv og sprudlende om en annen. Det er slitsomt. Slitsomt fordi jeg vet ikke hva jeg skal føle, og  når jeg skal føle det. Jeg er bare rot igjen.

Har i det siste begynt å tenke litt på hvordan jeg var i fjor på denne tiden, og ja. Det var vel ala likedan? 

Gjør ikke så mye om dagene. Skole (som forresten sliter meg ut), kjører, jobb... ja. og lekser. og jeg er helt utkjørt i helgene, og nå, stresseuke.no! 

Blogges når jeg føler for det. 

- L-

 

PS. Hvis dere vil ha lesestoff anbefaler jeg http://skjellz.blogg.no/

When We Stand Together

Har så dilla på den sangen! Den er fantastisk! Oh jeg er så forelska i den! Hører den dagen lang og blir ikke lei. Det er Nickelbacks nye singel "When We Stand Together" jeg snakker om. Den... åh! 

link -> http://www.youtube.com/watch?v=DmwuRhH4GOo 

Videoen SUGER, men det er den eneste YouTube ikke har blokket fra Norge "på grunn av opphavsrett" 

EEEEEEEEEEEEEEEEEEEEELSK <3

- L - 

Så mange tanker, så mye mas

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si til noen lengre. Jeg er helt tom. Eller, det er så mange tanker av all sort som driver å svirrer rundt oppe i det stakkars hodet mitt, at jeg ikke klarer å fokusere på en om gangen. Det blir rett og slett for mye for meg. Har ikke mer å si egentlig... Trenger en klem tror jeg...

- L -

Dagene går...

Jeg er fremdeles syk, og problemene mine forsvinner ikke. :/
Skjønner ikke hvorfor akkurat JEG må ha det så vanskelig. Æsj.

Har liggi i senga i to dager nå og sett Supernatural. Kjempegøy... Men så er jeg litt rastlaus, så jeg har vært ute hver kveld denne uka, hehe. Ikke på byen eller noe, men ute av huset. Og da jeg kom inn i gårkveld så var det første mamma spurte meg om: "Har du kjæreste nå da?" Jeg kunne jo ikke annet enn å le av henne. Ene kompisen min fikk lappen i går, så selvsagt måtte vi ut å kjøre litt. Har hengt mye med gutta i det siste, så jeg skjønner at hun er nysgjerrig og sånt, men hallo da, er bare venner. Digger dem.

Men nå skal jeg koke meg enda en kopp te og se litt mer SN, weei c:


Søtt bilde fra weheartit.com

- L -

Jeg vet rett og slett ikke...

Okei, jeg har et massivt problem, og jeg kan ikke skrive om det her. Jeg holder på å bli gal for jeg vet hva som holder på å skje. Ikke at jeg virkelig hater det, det er bare så sinnsykt komplisert, og jeg er så redd for å såre noen, eller bli såret selv...

Ikke nok med det, så har jeg klart å ødelegge et vennskap, fordi jeg er stor i kjeften og kom med min mening som ikke ble akseptert. Faen altså!

Akkurat nå... Akkurat nå så har jeg lyst å gjemme meg bort fra verden, eller spole tiden tilbake og fikse alt. Hindre meg selv i å ødelegge mellom meg og TRE av mine nærmeste venner... Fack! Alt går rett til helvette for tiden, og det er liksom ingenting jeg kan gjøre med det! Tipper på at den tentamenen jeg har i morgen kommer til å gå rett til helvette den og, mens alt går den veien liksom.

Jeg hater å være sjuk, noe jeg forresten har blitt de siste dagene. Herregud jeg kommer til å ta livet av meg! ALT ER BARE DRITT!

Det værste av alt er at jeg ikke kan stoppe  noe av dette. Jeg kan ikke stoppe meg selv. Jeg burde bare...

Skulle ønske jeg kunne lese tanker... Alt ville vært enklere... Jeg kunne latt vær å såre folk fordi jeg har kraftige meninger, og jeg kunne fikset mitt mega problem... Hvorfor må livet være så innmari vanskelig?!

Men nå skal jeg forsøke å holde lungene nede og sove... Natta.

- L -

Les mer i arkivet » Mai 2012 » Mars 2012 » Januar 2012
hits